Du er ikke garantert verken rikdom, ære eller berømmelse, men presseomtale kan gi din bedrift og produkter et skikkelig løft. De gode og inspirerende historiene, de sterke meningene og de gode rådene. Det kan være lurt å vite litt om hvordan du får journalister på kroken. Ingen kan dette bedre enn Per Borglund, redaktør for Mat Fra Norge i 12 år.
Rikdom, ære og berømmelse? Du er ikke garantert noe av dette, men presseomtale kan gi din bedrift og produkter et skikkelig løft. Men det er lurt å vite litt om hvordan du får journalister på kroken, og hvordan du selv kan bidra til at det som kommer på trykk, nett eller lufta blir best mulig for aller parter. Du skal få noen enkle tips av meg.
Det simpleste trikset i boka er å lokke med en nyhet. Pressefolk elsker nyheter. Så har du utviklet et nytt produkt, bygget på fjøset, utvidet besetningen, ansatt en ny medarbeider eller vunnet en pris? Veien til lokalavisens spalter er rett som en strek og svært kort!
Litt verre er det hvis du sikter deg inn på rikspresse, fagpresse eller spesialmagasiner, som for eksempel Mat fra Norge. Kravet til «sensasjon» øker med opplaget og størrelsen på nedslagsfeltet, for å si det veldig enkelt. Men fortsatt er begrepet nyhet lurt å ha bak øret. «Jeg driver med gris, kan du skrive om meg?», fikk meg sjelden til å reagere. Adskillig mer pirrende ble det første gang begrepet ullgris dukket opp. Dette var jo noe nytt og spennende! Og jeg minnes at jeg i sin tid selv inviterte meg opp til Stølsvidda i Valdres, for å se og fotografere digre griser som vandret fritt i fjellet. Bildene ble spektakulære, og et solid oppslag var sikret for grisebonden. Det er uhyre lite sexy å fotografere og skrive om griser som lever hele sitt korte liv inne i et fjøs av betong.
Og litt tilbake til dette med begrepet «nyhet». Det behøver ikke å falle ned et fly for at det skal oppstå en nyhet. Nyhet er definisjonen på noe du og jeg ikke visste fra før. Den som erstatter karven i pultosten med en annen urt, har automatisk skapt en nyhet. Du som driver med råvarebehandling og produktutvikling har flust av muligheter til å havne i media. Pressefolk svermer som fluer rundt den som er kreativ og driver med innovasjon. Jeg vet ikke om noen putter rosiner i pølsa, men jeg vedder på at Nationen lager saken hvis du melder deg!
Så hva er lurt når du skal påkalle journalisters oppmerksomhet? Som alle andre i hele verden mener du selvsagt at akkurat det du driver med er det viktigste av alt. Og dette kan du holde lange foredrag om. Det viktigste rådet jeg kan gi er at det må du ikke finne på å gjøre. Ikke ring, men send en e-post (eller brev, hvis du vil) der du forklarer enkelt og greit hva det gjelder. Hvem er du, hva driver du med, hvor holder du til, hva er de beste grunnene til at et magasin eller en avis skal lage en sak om deg og ditt? Beskriv, beskriv! Husk at du er ute etter å lokke, og da legger du det beste i potten. Hvis fjellgården din er så vill og vakker at den bare av den grunn er verd et besøk, legg ved et bilde som viser herligheten. Fortell om hva det er du produserer (og vil selge), og forklar hva nettopp denne osten kan brukes til. Frist med oppskrifter!
Og for all del: Ikke spill på flere hester samtidig. Det hendte at jeg fikk e-poster med spørsmål om å skrive om den og den, men oppdaget at opptil flere konkurrerende mediebedrifter stod på kopi. Akkurat den taktikken fører bare til én eneste ting: At ingen svarer positivt. Pressefolk er hysterisk opptatt av eksklusivitet. Som regel er dette bare tull, men slik er det.
Og hva med den dagen journalisten står på tunet eller i pølsemakeriet ditt? Sett av nok tid, men ha samtidig i bakholdet at vedkommende ikke har til hensikt å flytte inn. Vær effektiv, men smart. Sørg for at journalisten får en mest mulig konkret opplevelse. Hun må få smake, må få se de prosessene hun vil. Og du må bjuda på! Det kjipeste som finnes er å reise mil etter mil, for så å oppleve at de du besøker vegrer seg for å stille opp når du tar frem kameraet. Jo mer du legger i potten, jo større er sjansen for at du får et stort og fett oppslag. For det er jo det du er ute etter, å skaffe blest og oppmerksomhet. Og kanskje selge flere varer! Så mitt råd er at hvis journalisten ber deg om å stille i bunad og leie premieoksen ut på tunet, så gjør det.
Pressefolk har den lille skavanken at de stort sett er som folk flest. Mer eller mindre flinke. Noen er dessuten litt glemske, distré og kanskje til og med unøyaktige. De fleste er av natur stresset.
Uheldige konsekvenser av dette løser du ved å ha et fikst ferdig fakta-ark som vedkommende får i lanken, gjerne også på e-post. På denne måten sikrer du deg at navnet ditt blir skrevet riktig, at geografien stemmer, at nøkkeltall er på plass og så videre. Driver du med noe som er ganske komplisert, så beskriver du det hele med noen enkle ord. Ingen blir sure av å bli utsatt for denne type service, og journalistens verk på trykk vil fremstå som om vedkommende har peiling.
Så er tiden kommet til å ta farvel. Skal du be om å få lese igjennom saken, for å sjekke feil og gjøre eventuelle rettelser? Vær klar over at dette er noe du på ingen måte har krav på, men du kan forlange å få tilsendt dine direkte sitater, for å forsikre deg om at disse blir gjengitt korrekt. Men vær klar over at en sitatsjekk ikke er en anledning til å angre. Er du sitert feil, er det grei skuring. Men hvis du, som et voksent og oppegående menneske, har sagt at «landbruksministeren er en ubrukelig hæstkuk», så skal det bli stående. Uansett hvor mye du måtte angre.
Det gjelder med andre ord å bruke hodet. Fra A til Å. Belønningen kan fort vise seg å være et skilt med «utsolgt» i vinduet ditt, eller i nettbutikken. Journalistikk som alle parter håndterer bra, er uhyre effektivt for å skape blest og øke salget av det du produserer.
Per A. Borglund (1961-) er pensjonist, etter å ha vært redaktør i Aftenpostens magasin Mat fra Norge i 12 år. Han har tidligere arbeidet bl.a. i lokalaviser, VG, Sol, avis1 og vært spaltist i A-magasinet og Nationen. Borglund samler på litteratur om mat og drikke, og har i overkant av 12 500 titler i sitt bibliotek.
Foto: Inger Christine Årstad