… men årsaken er nok en annen enn mange tror. Ulike politiske og tilsynsmyndigheter har nå engasjert seg for å finne ut hvordan dagligvareprisene blir til og hvilke fortjenestemarginer aktørene i verdikjeden har. For de som produserer lokal mat og drikke er dette viktig informasjon å få frem etterhvert. Det blir det også for oss lokalmatglade forbrukere, for når stadig flere av oss gjerne betaler litt ekstra for lokale produkter, så regner vi med at det er produsentene som tjener på det. Men det er ikke alltid tilfelle.
Mange lokalmatprodusenter selger på Bondens Marked, Reko-ringer og festivaler. Da henter vi som er deres kunder selv våre produkter direkte hos produsenten. Dagligvarekjedene ønsker også mer lokalmat i hyllene, men de vil ikke ha merarbeidet med flere små produsentbiler «på butikkrampa». Og fordi produsentenes salgsvolum ofte er for lite til å kanalisere det via kjedegrossistene, må produsentene tenke alternativt.
De må derfor lete etter partnere som både kan lagre, distribuere og drive kundeoppfølging. I tillegg må de få registrert produktene i ulike bransjeregistre, og mange må også legge om rutiner og datasystemer for å tilpasse seg kjedekravene. Produsenter som er mer opptatt av matglede enn av administrasjon og papirer ser på dette både som utfordringer og merarbeid. Denne delen av verdikjeden overses, eller glemmes altfor lett, i diskusjonene om hva som driver prisene opp. Vi som jobber i Salgslaget ser et stort behov for nøytral og kompetent, praktisk bistand og support til produsentene for at de skal trå riktig på sin vei mot markedet.
Én løsning for produsentene er å gå inn i lokale produsentnettverk for å samordne sin logistikk etc. med andre små produsenter. Men samtidig finnes det grossister i dette markedet, som svært aktivt selger sine tjenester. Delvis under dekke av at deres løsninger er akkurat slik kjedene ønsker, at de har hovedavtale med kjedene etc. En del av disse grossistene tilbyr dessuten flere unødvendige tjenester som en del av sin «full pakke». De tar betalt for alt dette og driver dermed prisene opp.
En uerfaren produsent kan fort gå seg vill i muligheter, krav og tilbud fra ulike «gode hjelpere». Da er det fort å takke ja til et grossisttilbud som tilsynelatende løser alle utfordringer, men fellene er mange. Og de kan fort bli svært dyre, fordi flere grossistavtaler har både betenkelige og kompliserte vilkår. Samtidig er det «makta som rår», og det retoriske spørsmålet er hvem som tar eller får hvilken makt og fra hvem. Men det er forskjeller blant grossister og logistikkselskaper – i alt fra pågåenhet og avtalevilkår til fagkompetanse. Utfordringen for produsentene er å finne ut av forskjellene og forstå dem.
For når enkelte grossister kalkulerer hva deres tjenester koster, så skjer det noe rart. Fysiske lover om at volum og vekt av kartongen eller pallen påvirker kostnadene – og derfor skal avgjøre prisen for f eks lager og transport – blir opphevet. De erstattes av en økonomisk lov der prisen på produktet skal avgjøre grossistens fortjeneste på å selge, lagre og transportere. Resultatet er at mange slike grossister tar dobbelt så mye for å jobbe med en ost til kr. 400 pr. kilo enn en ost til kr. 200 med identisk volum og vekt. Dette driver prisene opp!
Grunnen er at disse grossistene legger til en fast prosentsats på produktprisen for sine tjenester. Dersom salg og administrasjon inngår i arbeidet kan det selvsagt sies at noe bonus hører med, men det forklarer uansett ikke det urimelige og fordyrende i prismodellen. Tenk bare hvis produsentens egne kostnader til emballasje øker, slik at produsenten må øke sin pris med 10 % for å dekke merkostnaden. Også av det skal altså grossisten ha sine f eks 30 %, dvs netto 3 %. Ulogisk og fordyrende! Butikkens avanse og moms er pr def prosentbasert og øker prisen ytterligere. Tre ledd øker altså sin fortjeneste fordi produsenten må betale mer for emballasjen. Det er ikke forbudt å tjene penger, men måten det gjøres på må nå tåle å komme i søkelyset.
De ledende grossistene og kjedene lanserte kostnadsbasert logistikk i dagligvarebransjen for mer enn 30 år siden – i hovedsak basert på omløpshastighet, volum og vekt. Selv om mange tredjeparts grossister i dag åpenbart har fortrengt denne logikken, finnes det mange gode logistikkpartnere som følger den nevnte fysikkloven.
Dersom kjedene mener noe med sitt positive fokus på lokale og kortreiste spesialiteter, så må de ta konkrete grep og tilrettelegge for en kostnadseffektiv logistikk også for de små og lokale produsentene. Når kjedene anbefaler produsentene å bruke spesielle grossister eller partnere, må de bruke sin innflytelse og kompetanse til å få innblikk i kvalitetssikre avtalepremissene og prisbildet hos disse. Det gjør ikke kjedene i dag. Samarbeid og konkurranse i verdikjeden er en del av en kompleks bransjekultur som vanskelig kan lovreguleres.
Så kan man lure på hvorfor så mange vet så mye om dette, men gjør så lite for å rette opp de urimelighetene som gjør at lokalmaten kan bli for dyr, uten at produsenten tjener på det.