Mange vil nok føle avmakt i møtet med grossistmakt og kjedemakt. Salgslaget får mange henvendelser fra lokale produsenter om hvilke alternative grossist-kanaler man har. Det hjelper vi med, også dersom de vil ut av en løpende grossistavtale med urimelige vilkår.
I det siste har vi sett kritiske artikler mot Bama og deres arbeid for utskifting av eplesorter. Ifølge sin egen nettside er Bama «et selskap som omfatter import og engrossalg av fersk frukt og grønt, i tillegg til … ferskforedlede produkter. Da blir det fort flere parallelle diskusjoner. Den prinsipielle går om hva en grossist skal jobbe med i verdikjeden. Grossistenes rolle og rolleblanding er godt beskrevet i flere offentlige utredninger og dokumenter.
Det er galt dersom en lokal grossist skal kunne bestemme hvilke lokale produsenter og produkter som skal tilbys til lokale butikker og forbrukere. Det samme prinsippet må gjelde for store grossister, produsenter og kjeder.
Så er det en konkret diskusjon om grensegangen mellom Bama og Gartnerhallen, f eks om hvem som skal kunne styre produsentene. Rundt dette ligger det komplisererende spørsmålet om hvilket «Bama-selskap» det er snakk om i de ulike sammenhengene. For Bama Gruppen inngår jo i et konsern med totalt 40 selskaper og har selv 11 datterselskaper med ulike forretningsideer og virksomhet, men alle som «Bama».
I denne artikkelen tar en enkeltprodusent av jordbær et oppgjør med grossist Bama om og hvem som bestemmer pris i butikk, og hvordan regnestykkene ser ut. Det er jo merkelig at selv om butikkprisen øker , uten at bonden får mer betalt, så tjener verken butikk eller grossist på det. Hvor blir det av pengene? Er det noen som juger? Når det gjelder Bama og deres prismodell så er jeg særdeles skeptisk til den. Det er det all grunn til mener også redaktør Irene Halvorsen i Nationen. Les her hva hun i sin tid skrev om den.
Det er viktig med fokus på grossistmakt på jordbær, frukt og grønnsaker. Men utviklingen på grossistsiden for lokal mat og drikke er minst like foruroligende. Det drives et knallhardt kjør fra grossister, noen av dem med utenlandske eiere, for å sikre seg makt og mest mulig av verdikjeden. Les f.eks. dette notatet hos Konkurransetilsynet.
Vi i Salgslaget både kartlegger, jobber og hjelper produsenter som føler seg «fanget». Her må enda flere produsenter være obs på situasjonen og gjerne ta kontakt med meg, i full fortrolighet.
Vi får mange henvendelser fra lokale produsenter om hvilke alternative grossistkanaler man har. Det hjelper vi dem med, også dersom de vil ut av en løpende grossistavtale med urimelige vilkår. Slike avtaler er det også flere av, påfallende mange faktisk, der grossist beregner seg en prosent av produktprisen eller vareverdien. Ikke bra! Men det er ikke like enkelt for alle å ha en oppdatert oversikt over grossistsituasjonen. De fleste vet om de tre dagligvarekjedenes grossistledd – Coop Engros, Remagross og Asko. Men på lokale grossister skjer det stadig endringer, blant annet av eierskap. Det er ikke lenge siden Konkurransetilsynet publiserte en rapport om investeringsselskapet DLVRY sitt oppkjøp av Spesialgrossisten Troye. Rapporten gir et bredt innblikk i bevegelsene for mange lokale grossister og hvem de nå eies av og samarbeider med. Jeg har i flere artikler i både Nationen og Dagligvarehandelen påpekt flere urimeligheter i Spesialgrossistens avtaleformular. Dette rammer de lokale produsentene og deres fortjeneste. Men heller ikke her tør produsentene å stå frem av frykt for konsekvensene. Men vi er nå flere som jobber med å avdekke og rette opp i disse skjevhetene. Og produsenter kan i full trygghet om anonymitet ta direkte kontakt med meg.