Gjesteskribenten Guri Heggem har arbeidet over 20 år i matbransjen – derav 10 år som daglig leder i Rørosmeieriet, Røroskjøtt og Rørosmat. Det gir henne svært god kjennskap til både dagligvare- og horecamarkedet. Guri var med på å etablere selskapet Rørosmat SA, som driver salg og markedsføring av lokalmat fra Røros-traktene. Her jobbet hun både med utviklingen av selskapet, men også med prosjektledelse og produktutvikling av de enkelte eierprodusentene. Hun har meget god kjennskap til det offentlige virkemiddelapparatet, både gjennom ett års vikariat hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, men også som «søknadsskriver». Guri er nå rådgiver i Rørosregionen Næringshage og bistår etablerere, gir råd og veiledning til små og større bedrifter, hun både deltar i og leder utviklingsprosjekter og skriver søknader sammen med oppdragsgivere. I rollen som lokal og regional politiker i Senterpartiet har Guri spesiell interesse for nærings- og samfunnsutvikling, hun er politisk rådgiver for fylkestingsgruppa i Trøndelag Senterparti og har god erfaring fra politisk organisasjonsarbeid.
I hvert Nyhetsbrev vil vi ha en gjesteskribent, som enten er en av Salgslagets samarbeidspartnere eller en annen person som står lokal mat og drikke eller Salgslaget nær.
Hva hadde vi hatt uten gode råvarer?
Jeg må starte med å si at dette er en meningsytring som kanskje noen oppfatter som en politisk erklæring inn i debatten rundt norsk landbruk, men etter mitt syn er dette en faktaopplysning, kanskje med noen små nyanserte meninger innimellom. Det skjønner dere sikkert!
Men; tilbake til innledningen. Hva hadde norsk lokalmatproduksjon vært uten råvarene? Hvordan hadde denne bransjen (for det er en bransje) sett ut uten norske bønder som produserer råvarer i verdensklasse?
Lokalmatbransjen er mangfoldig og har et stort utvalg av produkter, der en stor andel av produktene er basert på råvarer fra norsk jordbruk. Her finnes det selvfølgelig unntak men i stor grad kan vi si at råvarene til norsk lokalmatproduksjon kommer i stor grad fra norske gårdsbruk. Utgangspunktet for lokalmatproduksjonen, denne bransjen som nå selger mat for mange milliarder, var jo et ønske om å skape mer verdi ut av de ressursene som et gårdsbruk hadde, veldig ofte.
Lokalmatbransjen så sitt spede lys på nitti-tallet like før årtusenskifte grovt sett, og mange kjenner denne historien minst like godt som meg så vi skal ikke repetere den. Her kunne jeg ha skrevet om et utall morsomme, lærerike og historiske episoder oppigjennom tidene men de sparer jeg til senere. Jeg nøyer med meg å si at utviklingen siden etableringen har vært helt formidabel og det har vært veldig lærerikt, morsomt og interessant å ha vært en del av denne utviklingen i en periode.
Like før jul kunne vi lese i et nyhetsbrev fra regjeringa at 2021 ble enda et år med vekst i salget av lokal mat og drikke. Rapportering viser at det ble solgt lokalmat og -drikke for 11,3 milliarder. En gledelig utvikling, og spesielt med tanke på at store deler av reiselivet og restaurantbransjen beklageligvis har vært stengt. Økningen er derfor i stor grad i dagligvarebransjen, lokale utsalg, REKO-ring og andre salg direkte til forbruker.
Vekstraten er høyere enn for dagligvaremarkedet totalt, øl fra småskala bryggerier vokser kraftig. Veksten kommer trolig til å fortsette. Norske forbrukere har skjønt at det produseres svært mye god og lokal mat og drikke som det er verdt å bruke penger på. Heldigvis. Når vi vet at svært mange av bedriftene i denne bransjen er små, ofte enkeltmannsforetak, og kanskje med noen få ansatte, utgjør disse bedriftene viktige arbeidsplasser der de er. Som igjen genererer andre arbeidsplasser i lokalsamfunnet.
Slik som gårdbrukerne gjør. Ett årsverk i primærnæring genererer opptil 4 årsverk lenger ut i verdikjeden. Dette vet vi fra mange studier gjennomført av flere uavhengige forskningsinstitutter.
Samtidig kan vi også lese om at det blir stadig færre norske gårdsbruk. Siden 2007 er hvert femte norske jordbruksforetak lagt ned. Størst er nedgangen blant de som driver med melkeproduksjon og potet. Denne nedgangen tilsvarer over 9.500 foretak. Det er færre og færre som bor på en gård og driver gårdene sine. 10 % av befolkningen i Norge bodde på et gårdsbruk i 2006. Tall fra 2021 viser at denne andelen nå har sunket til 6,6%. Nedgangen er kraftigst i Nord-Norge. Produksjonsenhetene blir færre, men større. De store volumprodusentene leverer til samvirkeforetakene TINE og Nortura, og til private slakteri og meieri. Og; råvareprodusentene som øker i volum finner vi oftest i de mest sentrale strøk av landet. De små og mellomstore brukene blir stadig færre. Det var kanskje disse brukene som i størst grad var utgangspunkt for lokal matforedling, da bransjen så sitt lys på nitti-tallet.
I en periode på over tjue år har vi nå i fellesskap bygd opp en bransje som sysselsetter mange personer. Heltid, deltid, sesong og hele året, overalt i hele Norge, jobber som gir tilleggsnæring til mange gårdsbruk og jobber som kombineres med andre jobber. Ja, jeg sier i felleskap; hvor mange kroner har ikke Innovasjon Norge gitt i tilskudd til lokalmatprodusenter? Det er ganske mange skattekroner uten at jeg kjenner til tallet. Et resultat av en villet politikk over mange år.
Og det er nå det store spørsmålet kommer (med et snev av politisk innhold): Hvem skal levere råvarer til lokalmatprodusentene hvis disse gårdene forsvinner helt? Kan vi lage mat med lokal historie og forankring av utenlandske råvarer?
Jeg mener nei.
Vi må sikre at det fortsatt vil være mulig å få tak i norskprodusert lokal råvare som er klar for videreforedling. Dette gjør vi gjennom å legge til rette for at det kan produseres råvarer klar til videreforedling. Derfor er det så viktig at den norske bonden, stor eller liten, må få rammebetingelser til å fortsette å lage gode råvarer av svært høy kvalitet. Melk i særklasse uten bruk av antibiotika eller annen medisin. Glade griser og kyr i god form blir det godt kjøtt av.
Når vi legger til rette for mer lokal råvareproduksjon må vi også gjøre det mulig å få tak i råvarene. Dette kan vi gjøre bedre i dag. De store aktørene med markedsreguleringsansvar må legge til rette for at lokale foredlere får tak i råvarer med lokal opprinnelse og historie. Råvaren må bidra til troverdighet. Historiene som fortelles må være sanne. Vi må kunne tro på at når servitøren sier at kjøttet kommer fra lam som har beitet i nærområdet må det kunne verifiseres. Vi kan ikke som forbrukere da samtidig sitte og se ut på et gjengrodd utmarksbeite.
Verdikjeder må henge sammen. De må forvaltes helhetlig fra start til slutt. Det er det som skaper bærekraftig utvikling, både miljømessig (korte avstander, utslipp), sosialt (trygghet og tilhørighet) og økonomisk (lokal inntjening og utvikling) bærekraft. Fikser vi dette – sammen – har vi kommet et godt stykke videre på veien mot å bli Matlandet Norge.
Guri Heggem