Selv om maten kommer helskinnet frem til forbruker fra bonden, så ribbes pengestrømmen i motsatt retning. Hvorfor er det slik?
Matprisene, jordbruksoppgjøret og bondeopprøret har preget nyhetsbildet en stund. Journalen følger nøye med på det som skrives og menes. Mest fordi mange av problemstillingene vedrører Salgslagets kunder og oppdragsgivere, men også fordi jeg mener at de kompliserte sammenhengene både kan og bør forenkles. Ikke jordbrukets krav og statens tilbud, men at disse settes inn i en verdikjedemodell slik at folk flest kan følge med på hva skattekroner brukes til, hvor de kan se eventuelle urimeligheter og på hvordan det vi betaler i butikk fordeler seg på de som har vært borti produktet.
Butikkprisen på produkter av norske landbruksråvarer starter med bondens innsats og den fortjenesten som skal ligge der. Derfra går råvaren til råvaremottaker og foredling – hvis ikke dette er bonden selv – videre til distributør, «papirmessig» innom kjedekontoret og videre til grossist før det ferdige produktet havner i butikken og det skal betales moms av den prisen butikken har satt. Dette er varestrømmen eller verdikjeden som det også kalles. Pengestrømmen går motsatt vei, men skal innom de samme aktørene.
Som å sette bukken til å passe havresekken
Det spesielle i denne kjeden er at alle aktørene selv vurderer og bestemmer hvor mye de skal ha i fortjeneste. Unntatt bonden, enda det er bonden som sørger for at de andre har noe å drive med. Noe som de altså tjener penger på.
Sylvi Listhaug uttalte til Nationen om statens tilbud at «her er det nesten en milliard som ligger på bordet, både med statsstøtte og gjennom at prisene øker. Det er det vi forbrukere som i så fall må betale». Men i tillegg til bøndene består verdikjeden også av alle de andre leddene nevnt over. De som tar ut den fortjenesten de selv mener at de må ha. Sylvis forenklede modell er altså unøyaktig og misvisende.
Håpet er at politikerne ser dette og at de reelle tallene og sammenhengene i verdikjeden gjøres kjent. Da vil vi se at bonden nok har mindre å si for matprisen i butikk enn mange tror. Debatten-Fredrik var så vidt innom dette i et tidligere program og sa at det ville bli emne i et eget program – med kjedene til stede. La oss håpe at det kommer snart …
Vi kjøper mer norsk kvalitetsmat, men det kommer ikke bonden til gode
I pandemitiden har folk ønsket å bruke mer penger på å kjøpe bedre og dyrere mat og drikke enn de gjorde frem til koronaen kom over oss. Så da burde bonden være fornøyd, mener noen. Men dette nye handlemønsteret kommer ikke bonden til gode. For når bonden har levert sine råvarer til det man gjerne kalle varemottaker, f.eks. Tine og Nortura, og fått oppgjørsprisen så har egentlig bonden «fått sitt». En del bønder velger derfor å foredle en del av råvarene selv og selge dem direkte i gårdsbutikken, på Reko eller Bondens Marked. Med de ekstra inntekter og utgifter som det gir, så her gjelder det å ha kalkylene ajourført!
Hvem stikker av med pengene?
Men videresalg og foredling av råvarer skjer gjerne hos selskaper som Tine, Q-meieriene, Nortura, Prima, Fatland eller hos produksjonsbedrifter som eies helt eller delvis av dagligvarekjedene. La oss f.eks. se på grillpølser. Coop selger en variant til 40 kr. pr. kilo, mens Fatland lager pølser for Coop som selges for ca. 160 kr. Gilde selger grillpølser i NorgesGruppens butikker til ca. 70 kr. pr. kilo samtidig som de også grillpølser til nesten kr. 170 pr. kilo, produsert av Idsøe under Jacobs-merket. Hvordan mener man at bonden nyter godt av denne ekstra hundrelappen som folk betaler for de dyreste pølsene? Eller er det andre som stikker av med den når pengene går bakover i verdikjeden?
Så ønsker noen bønder, som selv driver foredling, også å selge en del av volumet til dagligvarekjedene. De blir da henvist til en grossist, som legger på sin %-margin før produktene leveres til de avtalte butikkene. Disse legger til sin %-margin og beregner 15 % moms når produktene legges i hylle eller disk. Uansett bondens pris er det %-marginer som brukes. Dette gjør at kvalitetsprodukter, som det koster mer å produsere, blir enda dyrere fordi leddene i verdikjeden etter bonden skal ha sitt %-påslag. Men heller ikke denne merprisen i butikk kommer den bonden til gode som produserte råvarene og selv foredlet dem.
Offentlig støtte til bønder i distriktene
Så får altså bonden ulike former for støtte fra det offentlige. Jeg vet ikke nok om de ulike støtteordningene (hvem gjør vel det!), men jeg vet at det gjennom Merkur-programmet betales offentlig støtte til distriktsbutikker for at de lokale kjøpmennene (eller kvinnene) skal kunne leve av butikken. Og vi betaler offentlige støtte til distriktsaviser for at de skal kunne overleve. Og det betales mye mer til mange andre. Så hvorfor skal vi ikke betale offentlig støtte også til bønder i distriktene? For at de skal kunne leve av å produsere maten vi både trenger og vil ha, slik at de kan leve av gården og bli boende i distriktet. Da har også butikken kunder, avisen abonnenter og skolen elever osv.
Og alle vi andre kan kjøre rundt og nyte naturen i distriktet. Ingen gjengrodde skiløyper, stier, kratt eller småskog, men velstelte jorder, grønne sletter og fantastisk utsikt. Takket være bøndene som har både korn eller grønnsaker og dyr som beiter ned gress, kratt og kvist og gjør det om til melk og kvalitetskjøtt. Landskapspleie som det kalles når traktorer må kjøre kantslått og ulike foreninger må rydde grøfter, turstier og skiløyper. Alt dette som er rammen rundt «matnasjonen Norge» og det reiselivet som nå skal gjenreise seg så snart som mulig. Slik at betalende turister kan komme hit, reise rundt, spise og drikke gode lokale produkter, handle i landhandlerier, bo på små gårdshoteller og nyte natur og utsikt. Derfor – heia bonden!!
Frode