Lokal mat og drikke er en viktig del av norsk kultur og identitet, skriver Frode Kristensen i denne kronikken.
Tekst: Frode Kristensen,
daglig leder i Salgslaget AS
Lokal mat og drikke øker i popularitet, men produsentenes vei til suksess er ikke alltid enkel. En utfordring er å utvikle den kommersielle kompetansen og finne riktig faglig hjelp for å gjøre dette.
Nå utvides markedet ytterligere med forsvarskomiteens pålegg til regjeringen om å sikre at Forsvaret handler mer fra lokale tilbydere av mat og drikke. Dette åpner nye muligheter for mange produsenter, som må sikre seg å ha nødvendig kompetanse for kalkulering, prising, produktregistrering, logistikk og forhandlinger.
Det har skjedd store endringer i virkemiddelapparatets tilbud til lokale produsenter om kommersiell kompetanseutvikling. De fem regionale kompetansenettverkene, etablert for over 20 år siden, tilrettela for både matfaglig og kommersiell rådgivning i sammenheng. Etter år med omprioritering, reorganisering og føringer fra myndigheter, har hjelpe- og støtteopplegget nå blitt et komplisert landskap.
Produsentene undres. Hvem skal man kontakte? Hvilken faglig og økonomisk hjelp kan man få? Hvordan være sikker på at hjelpen er av god kvalitet? Usikkerheten har resultert i lav aktivitet, med få kurs og bedriftsbesøk. Og fortsatt mangler kvalitetssikring av eksterne rådgivere. Hvilken kompetanse har de? Hvem sikrer at rådene er tilpasset produsentens behov?
Dette er spesielt viktig når lokale og spesialgrossister tiltar seg rollen som tjeneste- og kompetansetilbydere til svært høye priser. Har virkemiddelapparatet god nok oversikt over både produsentenes behov og tjenestetilbyderne på ulike fagområder, slik at henvisningene deres faktisk er basert på produsentens situasjon og utfordringer?
Innovasjon Norge og Landbruks- og matdepartementet har erkjent utfordringene og satt i gang henholdsvis et pilot «kompetanseprogram for lokalmatbedrifter» og «utformingen av oppskrift for mer lokalmat». Dette er viktige skritt i riktig retning, men det langsiktige målet må være å gjøre ting enklere for produsentene og rydde opp i usikkerheten rundt tilgjengelig kompetanse. Det hjelper lite å lage verdens beste produkt hvis man taper penger på det og ikke klarer å endre kurs.
Et grunnleggende forslag til forbedring vil etter min oppfatning være å gjenskape de regionale kompetansenettverkene i deres opprinnelige rolle, med ansvar for både matfaglig og kommersiell kompetanseutvikling, som henger tett sammen. En sentral koordinering kan også vurderes for å sikre informasjon, rådgivning og kurs på tvers av regionene. Lokale krefter kjenner produsentenes behov best, og sentral koordinering vil sikre tilgang til nødvendig hjelp uavhengig av geografi.
Dagligvarekjedene har en viktig rolle i salgsutviklingen for lokale produkter. Men verken kjedene selv eller deres samarbeidende aktører kan være de objektive rådgivere i denne kompetanseutviklingen. For å kvalitetssikre hjelpere og rådgivere bør det derfor utvikles en sertifisering som sikrer at produsentene får kompetente råd tilpasset sine behov.
Det bør også utvikles en nettside eller portal som tilgjengeliggjør all relevant informasjon og forenkler produsentene søk etter hjelp og virkemidler. Dette vil også styrke samarbeidet mellom ulike aktører i virkemiddelapparatet, unngå dobbeltarbeid og sikre effektiv ressursbruk.
Lokal mat og drikke er en viktig del av norsk kultur og identitet. Investering i kvalifisert og relevant kompetanseutvikling for produsentene vil sikre at de fortsetter å blomstre, løfte norsk lokal mat og drikke til nye høyder og skape arbeidsplasser over hele landet.