Vi hører det stadig vekk: Lokal mat og drikke skal vokse. Politikere, virkemiddelapparat og organisasjoner setter seg mål om dobling av omsetning for lokale mat- og drikkeprodusenter. Og til dagligvarekjedene stilles det forventninger fra både politikere og oss vanlige forbrukere om flere lokale produkter. Samtidig som vi vil ha flere og større Bondens Marked og en Reko-ring ikke altfor langt unna. Det høres jo riktig ut – for hvem vil ikke ha mer av det gode? Men vekst er ikke alltid løsningen. Faktisk kan det motsatte være veien til bedre og mer bærekraftig lokal mat og drikke.
«Vekst» – men for hvem?
Det snakkes mye om lokalmat som kulturarv, klimaløsning og distriktspolitikk. Vi forbrukere oppfordres til å kjøpe kortreist, ekte og småskala. Samtidig pusher både myndigheter, organisasjoner og enkelte butikkjeder produsentene med tydelige ønsker og forventninger om vekst, ekspansjon og nye markeder. Vekst fremstår som et mål i seg selv, men det snakkes sjelden om hvem som faktisk tjener på veksten. Og i altfor mange tilfeller er det andre enn bonden, slakteren, bakeren og siderprodusenten som tjener de gode pengene. Produsentene bør derfor heller få støtte til å bli bedre på økonomistyring, kundeforståelse, logistikk og samarbeid, slik at de er best mulig rustet til å ivareta sine egeninteresser. Og dermed sikre oss forbrukere de lokale produktene vi vil ha.
Selg mindre – tjen mer?
Lokale produsenter jobber ofte med små marginer, høy risiko og sesongbasert inntekt. Mange driver med kapitalintensive produksjonsformer og har både vær og råvaretilgang som risikofaktorer. I det siste ser vi også at arrangører av store tilstelninger, f eks et Ski-VM, utgjør en betydelig risikofaktor. Når produsentene styrer mot vekst øker ofte også kostnadene til transport, emballasje, maskiner, administrasjon og ansatte på hel- eller deltid. Og en betydelig økt arbeidstid for produsenten selv. Dette er det lett å glemme når vi som forbrukere føler at de lokale produktene ligger i ytterkant av, eller like utenfor matbudsjettet.
Et paradoks oppstår når en produsent faktisk tjener mer på å selge mindre. En villet, redusert omsetning bestemmes av kunde- og produktlønnsomhet, som alle lokale produsenter må ha fokus på. Å kutte ut de minst lønnsomme kundene eller produktene kan være mer lønnsomt for produsenten enn å jage etter et høyere volum. Å selge 100 kg og tjene kr 10 pr kg gir like mye fortjeneste som 1 000 kilo med kr 1 pr kg. I tillegg får produsenten mer tid til kvalitet, innovasjon og familieliv. Som igjen betyr bedre produkt er. Vi forbrukere må bli like opptatt av at «lokal» i hovedsak betyr «kvalitet» som vi er av at «ultraprosessert» ikke gjør det. I tillegg finnes det mange forbindelser mellom disse begrepene og «bærekraft».
Politikerne overser det viktigste
Det er bred politisk enighet om at lokal mat og drikke er viktig. Likevel ser det ut til å være en blind flekk i forståelsen av økonomien bak. Produsenter som ikke ønsker vokse, av ovennevnte årsaker, må ofte forsvare seg overfor støtteapparatet. Og det forventes fra mange at alle lokale produsenter skal drifte på de samme premissene – selv om virksomhetene og livssituasjonene deres er vidt forskjellige.
Vekst er altså ikke synonymt med fremgang – verken for produsenten, for oss forbrukere eller for samfunnet. Hvis vi virkelig vil ha et mangfoldig og levende mat-Norge, må vi begynne med å sikre at de som lager maten faktisk tjener penger på det. Ellers forsvinner de – frivillig eller ufrivillig. Å kjøpe litt dyrere lokal mat og drikke bidrar til å bevare et mangfold av unike smaker, tradisjoner og produsenter. Det styrker lokalsamfunn, skaper arbeidsplasser og gjør at små aktører kan overleve i et presset marked.
Vi trenger flere veier til lønnsomhet
Både politikere, forbrukere og aktører i matbransjen bør snakke mindre om «vekst» hos produsentene og mer om verdikjede, lønnsomhet og menneskelig bærekraft. Ikke alle produsenter trenger å bli store. Vi forbrukere må heller ikke rette skytset mot bonden når vi ser at en pris flerdobles på vei til butikk. Som matblogger Anders Nordstad sier det: «Brødet ville kostet det samme selv om den norske kornbonden hadde gitt bort kornet sitt helt gratis.» Så når vi føler at de lokale produktene ligger i ytterkant av, eller like utenfor matbudsjettet, så skyldes altså det i stor grad at mellomleddene forsyner seg grovt av det vi forbrukere betaler i butikk. Det er disse vi må rette skytset mot.
Lokal mat og drikke med ekte verdi
Vi forbrukere elsker historiene bak lokalmat – om mennesker, tradisjoner og håndverk. Men vi må også forstå realiteten bak: Uten lønnsomhet, ingen produsenter. Uten produsenter, ingen lokalmat.
Så neste gang du leser en politisk plan om vekst i lokalmatsektoren – spør deg: Er dette bra for produsenten? For lokalsamfunnet? Eller er det bare en ny versjon av «vekst for enhver pris»?
Lokal mat og drikke skal ikke være et markedsføringsverktøy for alle som ønsker å «beite på» produsenters suksess. Det skal være mat og drikke som vi kan stole på – fra folk som kan leve av å lage den.