Jeg skulle ønske media, organisasjoner, virkemiddelapparat og politikere tok lokale produsenters hverdag mer på alvor. Når en pall med varer blir borte på veien fra en produsent til en butikk, så settes det i gang et stort apparat for å finne den. For kunden skal ikke tape! Pengene for pallen flytter seg motsatt retning, men det er ikke enkelt å finne ut hvor de finner veien. Faktisk er det svært vanskelig.
Tekst: Frode Kristensen
Omstruktureringer innenfor logistikken får store konsekvenser for lokale produsenter, og gjør det enda mer interessant å følge pengene. Blir de borte på veien? I dette kompliserte systemet er det ikke alle produsentene som klarer å følge med så godt som de ønsker.
I de aller fleste tilfeller jeg jobber med er det derfor høyst urimelige vilkår for lokale produsenter. Men det kreves god faglig innsikt for å identifisere, imøtegå og rette opp urimelighetene. I mellomtiden taper de penger.
Staten, butikken/kjeden, grossisten og produsenten skal dele det forbrukeren betaler i butikk. Momsen står fast, mens butikkene, kjedene og grossistene selv bestemmer sin fortjeneste.
Mitt fokus er grossist-leddet og de lokale produsentene. Produsentene har fått sine priser gjennom jordbruksoppgjøret etc. De kan selv både selge, distribuere og fakturere, de kan samarbeide om dette, evt. også om å bruke en grossist.
Men lokalmat-nestor Ingulf Galåen skrev her i Nationen for en stund tilbake at lokalmat-produsentene må ha «kontroll over mest mulig av verdikjeden ved at salget i første ledd skjer gjennom produsenteide selskaper istedenfor ulike private grossister». Klar tale!
En grossist skal håndtere lager, plukke, pakke og levere varene til riktig sted og tid og så fakturere. Hva skal så dette koste og hvorfor? Altfor mange grossister tar langt mer betalt enn det omfanget og kvaliteten på jobben tilsier!
I Menon-publikasjon nr. 27/2020 står det:
- Leverandørene kan ikke vurdere om prisen de belastes for distribusjon står i et rimelig forhold til kostnaden for det aktuelle produktet.
- Når grossisttjenestene skal prises av uavhengige aktører vil det oppstå et insentiv for disse til å utnytte den eventuelle markedsmakten de måtte ha.
- Når antall ledd i en distribusjonskjede som skal hente inn sin fortjeneste gjennom prispåslag øker, kan det føre til økte priser til detaljist og videre til konsumenten.
For lokale produsenter er det også utfordrende at kjedene, for å spare egen administrasjon, nærmest kan pålegge dem å bruke grossist. Frykt for ikke å få leveringer gir et ja vel-svar. Men kjedene ønsker ikke å involvere seg i grossistenes vilkår, og gjør det dermed enkelt for grossisten å både utvide sine oppgaver og presse opp prisen på dem.
La oss si at økning i råvarepris gjør at en osteprodusent må øke prisen fra kr 200 til 220 pr. kilo ost for å dekke merkostnadene, ingen merfortjeneste. Grossisten bruker sin faste 25 prosent margin også på ny pris, og øker den fra kr 250 til kr 255. Altså en merfortjeneste på kr 5, uten merarbeid.
Kjede og butikk legger på 45 prosent, og øker prisen fra kr 362,50 til kr 398,75. 15 prosent moms øker forbrukerprisen i butikk fra kr 416,88 til kr 458,56. Så mens bonden kun får dekket merkostnadene, kan de uten kostnadsøkning eller merarbeid dele en pen merfortjeneste. Det er ikke rimelig!
Om det er reinsdyrfilet, mørbrad eller medisterfarse i kartongen på 4 kilo er irrelevant for transport-, lager- og administrasjonskostnadene.
Jeg skulle ønske at media, organisasjoner, virkemiddelapparat og politikere tok denne delen av lokale produsenters hverdag mer på alvor, for disse produsentene er en viktig del av grunnfjellet i matnasjonen Norge. Men også de må tjene penger for å kunne overleve og investere i fremtiden.
Dessverre tør de ikke rope så høyt om dette, og foreløpig er det ikke mange å rope på heller.