«Litt dyrere for smakens skyld!» sier Johannson-konsernet om sin Evergood kaffe. Og at de «ikke vil gå på akkord med kvaliteten og smaken, og derfor blir kaffen naturlig nok noe dyrere».
Tekst: Frode Kristensen, daglig leder i Salgslaget AS
(Foto: Evergood)
Slik skal et kvalitetsprodukt presenteres! Og Evergoods fokus har i årevis vært den gode kvaliteten, med kaffen servert i gullkopp til kjendiser. Så Johannson kunne også sagt «litt dyrere for kvalitetens skyld!».
Det siste mener jeg produsentene av lokal mat og drikke har grunnlag for og må våge å si.
Men det er ikke bare kvaliteten som gjør lokale produkter litt dyrere. Evergood eier kaffen fra innhøsting til butikk og bestemmer selv sine kostnader, pris og fortjeneste. I motsetning til en norsk, lokal produsent av mat eller drikke.
På veien fra produksjon til butikk – gjennom verdikjeden – er produsenten prisgitt ulike «gode hjelpere» til transport, lager, salg osv. Blant disse finnes det flere lokale og spesialgrossister – norske og utenlandske – som tar urimelig godt betalt både for sine tjenester og ofte kompliserte rutiner.
Grossistene bestemmer selv sine priser, ofte stilltiende godkjent av kjedene, i forenklingens tegn. Dermed gjør også grossist-grådighet lokalmaten «litt dyrere».
Produktet skal fra grossist håndteres videre i verdikjeden, og for å si som salige Henrik Ibsen: «Når utgangspunktet er som galest – blir resultatet titt originalest». For det er pådraget av kostnader og fordelingen av inntektene i verdikjeden etter produsent som bestemmer prisen, sammen med folks betalingsvilje.
Jeg får ukentlig henvendelser fra produsenter som sliter med lønnsomheten og som viser meg hvordan «gode hjelpere» stikker av med en urimelig del av totalfortjenesten fra butikkprisen.
Så er det en forutsetning at de som vil, kan og skal mene noe om priser på lokal mat og drikke virkelig forstår systemet, skaffer seg innsikt og erkjenner fakta i verdikjedens priskalkulering.
Et eksempel fra osteverden: Produsenten selger osten for kroner 200 til grossisten, som legger til en fortjeneste på 25 prosent. Prisen til butikk blir kroner 250 der butikken legger til 45 prosent – til 362,50 kroner. Med 15 prosent moms blir prisen til forbruker 417 kroner. Så skjer det at melkeprisen øker og produsenten må øke sin pris til kroner 220 for å dekke merkostnaden.
Verken grossist, butikk eller staten har andre økte kostnader, men de beholder gjerne sine prosentpåslag, og ny butikkpris blir dermed 459 kroner. Altså gir produsentens kostnadsdekning for melken en merfortjeneste til grossisten på 5 kroner, butikken 11,25 kroner og staten 5,44 kroner. Mens bonden ikke får noe mer.
Osten ble «litt dyrere», men det var altså ikke for kvalitetens skyld!
Prosentpåslag gjelder alle grossister i varierende grad, eventuelt i kombinasjon med faste tjenestepriser. Noen grossister legger først til egendefinerte internkostnader på produsentprisen, kaller det innkjøpspris, og legger deretter til sitt prosentpåslag.
Påslaget er lavere enn hos de grossistene som først legger til et høyt prosentpåslag på produsentprisen for dermed å få intern kostnadsdekning. Uansett modell øker slike grossistmarginer forbrukerprisen og de spiser av produsentenes fortjeneste. Grådighet?
Hva så med butikkleddet? Det varierer noe, men kjedene og butikkene bruker avanserte datamodeller til å simulere både priser, salg og omløpshastighet som beslutningsunderlag. Så kan man alltid diskutere grunnlaget for og innhold i både kalkylemodeller og simuleringer, men det er en annen diskusjon. I likhet med kjedenes priser og markedsføring av lokal mat og drikke.
I en matnasjon er mangfold og kvalitet i lokal mat og drikke et av grunnelementene. Samtidig ser vi altså at svært mange lokale produsenter jobber uforholdsmessig mye, at «gode hjelpere» skor seg på dem og at produsentenes inntjening ikke er som den burde være.
Jeg får også henvendelser fra produsenter som vil ta til motmæle med at dagens støtteordninger for kommersiell hjelp og kompetanseutvikling ikke fungerer godt nok. Det er for mange «gode hjelpere» som helst vil sole seg i glansen av produsenten, de foreslår «hva» produsenten kan gjøre, men kan ikke vise «hvordan». Som en produsent sa til meg – da gir det raskere, billigere og bedre resultat fra et Google-søk eller ChatGPT.
Til slutt spør jeg bredt – til alle som kan, bør, vil og skal mene noe om priser på lokal mat og drikke: Hvorfor reageres det ikke på de urimelighetene som jeg her nevner?
Hvorfor godtas det at lokale produkter på denne måten fordyres uten at det kommer produsentene til gode? For da er ikke lenger de lokale produktene «litt dyrere for kvalitetens skyld!», da er det grådighet!