Mange lokale produsenter sliter tungt allerede. Fordi salget går ned samtidig som de har fått økte kostnader både til råvarer, renter, strøm og endrede betingelser hos grossister og kunder. For de produsentene som ønsker å selge i dagligvaremarkedet, skal alle disse forholdene nå samles opp, diskuteres, vurderes og til slutt forhåpentlig løses med en revidert avtale mellom produsent, grossist og kunde.
Men en stor utfordring for mange lokale og små produsenter er at de selv mangler kommersiell kunnskap og rutine fra markedets mange irrganger og finurligheter. Samtidig er det svært få steder der de kan få kvalifisert og erfaringsbasert hjelp når de ønsker det.
Hvor kan de søke økonomisk støtte for å kunne betale for slik hjelp, når de har funnet frem til rette vedkommende? En stakkars produsent må orientere seg i flere labyrinter av støtteordninger i forsøkene på å finne frem. Pengene finnes i systemet, men de er ikke lett tilgjengelige for kompetanseutvikling hos produsentene. Dette må være en systemsvakhet; det skyldes neppe manglende innsikt eller forståelse hos dem som skal orientere produsentene om ordningene og vurdere deres søknader om hjelp.
Flere «gode hjelpere» tilbyr dessuten produsentene sine kommersielle tjenester og vil fortelle dem HVA de kan gjøre i en gitt situasjon. Sikkert godt ment og uansett godt betalt. Men hjelpen er uten verdi for produsenten dersom ikke «hjelperen» kan vise henne eller ham HVORDAN de rette tingene skal gjøres med produsentens egne tall. Da er et google-søk like bra! Et poeng som lett kan glippe hos de bevilgende instanser.
Så er det selvsagt ikke slik at to tjenester – kurs, mentor eller prosjekthjelp – som har samme navn eller betegnelse, gir produsenten det samme faglige utbyttet. Det skal ikke automatisk være slik at det billigste tilbudet uten videre bør velges for at produsenten skal få økonomisk støtte. Derfor bør de «gode hjelperne» vurderes ut fra gitte kriterier og tilbakemeldinger av de samme bevilgende instansene.
Gult løv, ytterjakker, fårikål, eplekake og jakt lever vi godt med. Mitt håp er at ikke «høstjakta» fører til flere konkurser og personlige problemer hos lokale produsenter som trenger hjelp, slik at også det skal bli et høsttegn. For det vil bli en altfor høy pris, og det kan vi IKKE leve med! Her er det behov for både opprydding, klargjøring og tilrettelegging.
(Denne kronikken er tidligere publisert i Nationen)