Gjesteskribentene i Salgslagets Nyhetsblad er alltid sentrale folk med betydning for lokal mat og drikke. Einar Gelius er Norges mest profilerte prest, best kjent som sokneprest på Vålerenga (1995 – 2011) og i Lom (2014 – 2019). I dag er han sokneprest i Sør-Odal og fortsatt ihuga Vålerenga-fan.
Det beste arendalitten Einar Gelius vet å spise er nykokt krabbe, men han har alltid litt skinke og ost i kjøleskapet. Ikke alle vet at Gelius er en meget dyktig hobbykok; han henter inspirasjon i alt fra kundeaviser og kokebøker til nettsteder og kokkevenner. Han har vært med i TV-programmet 4-stjerners middag to ganger, og kom til finalen begge gangene! I Nyhetsbladet deler han sine tanker om mat, måltidet og tar oss til noen av Bibelens mange gode skriftsteder om mat og drikke.
Noe å leve lenge på?
Såkalte matforskere forteller at 7 av 10 nordmenn har sterk interesse for norsk mat og tradisjonelle middagsretter. Nordmenn er med andre ord opptatt av lokale spesialiteter og tradisjonell kost.
I tillegg vet vi at det finnes knapt noe annet land der det utgis og selges flere kokebøker enn nettopp i Norge.
Maten vi spiser er en viktig del av vår kulturarv. Våre mattradisjoner er med på å gjøre oss norske. Dessuten handler mat om tradisjoner – og tradisjonsmat handler om tilhørighet. Sodden hører til i Trøndelag, torsken i Lofoten og pinnekjøttet til Vestlandet.
Men mat er mer enn kultur og tradisjoner. Mat er også nytelse og velvære. En amerikansk matskribent skrev en gang: «God mat er som god sex. Jo mer du får, jo mer får du lyst på». Og så er mat også måltidsfelleskap. Tenk bare på stemningen, atmosfæren, fellesskapet, latteren og varmen rundt et matbord. Vi opplever et bånd som knytter oss sammen rundt et bord – og ingenting er vel mer sosialt enn det å sitte sammen til bords.
Mye i vår tid er dessverre preget av rastløshet og rotløshet – og i mange familier har man ikke tid lenger til å spise måltid sammen. Alt skal være kjapt og enkelt – og vi mister noe av fellesmåltidets ro og varme og nærhet.
Min venn fra Lom, Arne Brimi, sier det slik: Det handler om «draumen om å gjera noko heilt spesielt med eit måltid, for ei oppleving for kvar og ein einskild gjest. For noko å leva lenge på.»
Drømmen, opplevelsen og noe å leve lenge på. Det er hva måltidsfelleskapet handler om!
Arne Brimis visjoner for måltidet og matbordet blir sannelig også bekreftet av gamle bibelske tekster. I Forkynneren i Det gamle testamentet står det: «Det beste et menneske kan gjøre, er å spise og drikke og unne seg gode dager midt i alt sitt strev». Og i Høysangen leser vi: «Ja, spis og drikk mine venner, la kjærligheten beruse dere!»
Mange av bibelhistoriene om Jesus er nettopp knyttet til mat og bordfellesskapet. Og Jesus spiste ofte sammen med dem som ikke var godtatt i samfunnet – tollere, syndere, prostituerte og fattige. Måltidsfellesskapet sammen med Jesus, gjorde at de følte seg akseptert og verdsatt.
Noe av det siste Jesus gjorde før han døde, var å sette seg til bords sammen med sine nærmeste venner og innta et måltid – det jødiske påskemåltidet.
Og det var mens de satt til bords at Jesus sa om brødet: «Ta dette og spis det» og om vinen: «Drikk alle av den». I Det gamle testamentet – Salmenes bok – heter det at vinen som vi deler, gjør oss mennesker glade – og brødet som vi får, gir oss styrke.
Mens de satt der og spiste og drakk, så innstiftet Jesus et nytt måltid – nattverden, som betyr nattmåltid. Og siden den gang har dette måltidet fulgt kirken i alle år.
Dette nye måltidet er drømmen om at fellesskapet, det å inkludere alle til bordets fellesskap, det er kjærlighet i praksis. Nattverden river ned alle skiller oss mennesker imellom og understreker fellesskapet i stedet for individualismen.
Jeg skriver såpass mye om bibeltekster og mat, fordi det åpenbart er en sammenheng mellom det åndelige og det fysiske.
Det landskjente bakeriet i Lom har på sine brødposer skrevet en tekst til ettertanke: «Mennesket lever ikke av brød alene». Det er faktisk sitat fra en bibeltekst som bakeriet i Lom her bruker. Det er en tekst som minner oss om at vi mennesker trenger ikke bare mat og drikke for å leve – men vi trenger også trygghet, kjærlighet, barmhjertighet og livsmot.
Mennesker som jobber med mat skal med sine kokkekunster gi folket en himmelsk opplevelse rundt matbordet. Kokken skal med sine matretter sette mennesker ut av sin daglige rytme og gi dem noe annet og større enn det hverdagslige. Matfatet er som et kunstverk – det skal berøre mennesker – det skal appellere til alle våre sanser; både smak, lukt og syn.
Som prest kjenner jeg meg igjen i dette: For også kirka vil gjerne sette folk ut av sine daglige rutiner og gi dem en opplevelse av noe annet og større. Gi mennesker en opplevelse av himmel og høytid.
Og kokken bruker det mest elementære av alle ting i sin kokekunst, basiselementene, nemlig vann, vin og brød. Hva er et godt måltid uten vann, vin og brød? Og jeg som prest bruker de samme basiselementene i kirka – jeg døper med vann og vi deler brød og vin i den hellige nattverden.
Både kokken og presten har derfor noe felles: å gi mennesker noe å leve lenge på.
Einar Gelius