Flere produsenter av lokal mat og drikke føler at de lever livet «mellom to stoler». Deres behov passer ikke inn i dagens systemer for hjelp og støtte og de finner ingen god plass i etablerte markedskanaler. Dette gir både lavere inntekter og høyere utgifter – uten at produsentene i praksis kan gjøre veldig mye.
Økonomisk og faglig hjelp ytes fra flere instanser og aktører. Den økonomiske hjelpen følger strenge retningslinjer for hvem som kan få penger til hva. Derfor dekker ikke alltid tilbudet produsentenes behov og etterspørsel. Da pandemien brøt ut ble f eks Facebook-gruppa «Lettlurte Familiebedrifters Landsforbund», med ca. 100 produsenter og aktører, fordi regjeringens krisepakker ikke omfattet små og mellomstore familiebedrifter mens pizzakjeder og kaffebrennerier fikk støtte.
Også for faglig hjelp følges etablerte rutiner og strukturer for hvem som får hjelpe hvem og med hva uten at det spesifikke erfarings- og kompetansekrav kvalitetssikres. Også faglig hjelp kan derfor treffe dårlig i forhold til produsentenes behov. Produsentene har sjelden mulighet for selv å finansiere den hjelpen de trenger, og kan dermed ikke velge hjelper fritt.
I 2002 uttalte NorgesGruppens daværende informasjonsdirektør Per Roskifte følgende:
Dagligvarebutikkene vil gjerne ha lokal nisjemat i hyller og disker. Men produsentene må lære å selge seg selv. Henvendelsene vi får er veldig ofte konsulentdrevet, ikke produsentdrevet. Det er fristende for konsulenter å rette seg inn mot verdiskapingsprogrammet, for det er mye penger der. Slik blir det en svak produsentprofil på henvendelsene.
Roskiftes uttalelse la modellen for relasjoner mellom produsent, kunde og tredjeparter. Senere har flere kjeder på både dagligvare og horeca kommet til. Og tredjeparter fordi systemene har blitt mer komplisert. Kjedene sier ja til lokale produkter, men stiller strenge krav til logistikk og rutiner for informasjons- og dokumentflyt etc. Produsenter av en viss størrelse klarer dette, men det nye har skapt et rom for «gode hjelpere» som vil tilby både logistikk og administrative tjenester til produsenter som er for små til å være store og for store til å være små. De havner mellom to stoler.
Disse «gode hjelperne» er gjerne mindre grossister som har en samarbeidsavtale med kjedene om håndtering av nettopp slike produsenter. En grossistgruppe omtaler seg til og med offentlig som «den salgs- og distribusjonskanal kjedene foretrekker for lokal og kortreist mat.» Og det til betingelser og priser som skiller seg betydelig fra normaler og logikk. Med en ikke-uttalt og stilltiende fullmakt fra kjedene opptrer disse «hjelperne» slik at produsentene oppfatter det som et krav fra kjedene om å samarbeide med dem. Produsentene går derfor på akkord med sin sunne fornuft i valget blant «gode hjelpere». Offisielt skjer valget «frivillig», men ærlig talt – dette er frivillig tvang!
Jeg har ikke grunnlag for å stille samme spørsmålstegn ved kvaliteten på det disse hjelperne utfører av ulike tjenester som jeg har til den fortjenesten de mener seg berettiget til. Men fra annet hold rettes det altfor sjelden et kritisk søkelys på disse avgjørende faktorene for lønnsomheten hos lokale produsenter. Mange velger en forenklende løsning ved å si at «sånn er det bare». Grossist og kjede har felles interesse i at samarbeidet fremstår som vellykket, og binder med dette produsentene til seg.
Den samlede økonomiske effekten av disse fordyrende mellomleddene er vanskelige å tallfeste. Men på basis av tall og avtaler som jeg har tilgang på, anslår jeg at det dreier seg om flere titalls millioner, trolig tresifret. Med innsyn i flere slike avtaler kunne flere jobbet med beregningene, ikke minst er håpet at media vil bidra her.
Kjedene gjør utvilsomt mye bra for lokale produkter, og det er ingen tvil om at de har vært avgjørende for mange produsenters overlevelse både før, under og nå etter pandemien. Mye også takket være folks økte interesse for lokale produkter og å lage mat hjemme. Noen kjeder bruker betydelige midler til profilering, men da nødvendigvis ikke egne midler. F eks fikk noen produsenter mail fra en kjede om å benytte seg av de «åpne kraner» hos Innovasjon Norge og søke om såkalte Vekstmidler – midt i coronaen – som skulle brukes sammen med Byrå X for å profilere kjedens satsing på lokalmat.
Produsenter som kontakter meg om urimelige avtaler tør dessverre ikke å stå frem selv. Så jeg håper at de «fordyrende mellomleddene» blir ettergått av både media og relevante instanser, slik at urimelighetene avdekkes og etterprøves. Selv om avtalene er inngått «frivillig» og svelget som kameler mothårs.