Noen ganger vil man bare ha en helt ordinær biffsnadder og chips, mener avisa Fjell-Ljom som etterlyser det hverdagslige:
«La oss få det mest åpenbare ute av veien først: Ja, Røros er et unikt sted. Statusen som Norges eneste bergstad, den rikholdige historien og trehusbebyggelsen omkranset av vakker natur gjør Røros til en naturlig magnet for turisme og hytteliv.
Det har i sin tur muliggjort utviklinga av en liten, men svært mektig og vellykket kulturby. Martnan, Elden, Femundløpet, Vinterfestspill, Julemarked og mer til bidrar til å gjøre Røros til Norges suverent beste kulturkommune. Det er ikke unaturlig at det påvirker hva det lokale næringslivet, kanskje spesielt serveringsbransjen, satser på.
Men Røros er ikke bare til for turister og hyttefolk. Det er faktisk over fem og et halvt tusen stykker som bor her året rundt. Og strengt tatt bør vel et hus først og fremst innredes for de som skal bo i det framfor dem som besøker det noen uker i året. Serveringsbransjen på Røros er ikke først og fremst for innbyggerne. Den er for turistene. Både utvalg og prisklasse er deretter. Misforstå oss rett, Røros er et lite eventyr av et arnested for eksotisk lokal mat og drikke. Men det er grenser for hvor mye skjørost og rømme en person kan presse i seg hver uke. Noen ganger vil man bare ha en helt ordinær biffsnadder og chips. Men den ordinære, hverdagslige retten til en ordinær og hverdagslig pris er vanskeligere å oppdrive enn reinsdyrgulasj og surpøsje.
Også innenfor øvrig handel og vandel er det mer enn nok av interessante nisjebutikker. Men utvalget av helt vanlige, «kjedelige» butikker er ikke like imponerende.
Når aktører innenfor lokalt næringsliv går ut og oppfordrer lokalbefolkninga til å handle lokalt i hverdagen, kan det kanskje være en idé å faktisk tilby de ønskede kundene det de vil ha.
(Fjell-Ljom)
« Lokalmat er dyrt – en seiglivet myte»
Henning Holmbakken, er pådriver i arbeidet med å etablere Matfylket Innlandet. Han er opptatt av sammenhengen mellom landbruk, reiseliv og mat, og har vært publisert i flere aviser og nettsteder der han skisserer et tenkt – og ikke urealistisk – scenario:
1) Vi bryr oss ikke om HVOR maten kommer fra, vi spiser like gjerne importert lammekjøtt, poteter, løk og andre produkter vi er godt selvforsynt med i Norge,
2) Selvforsyningsgraden synker videre, den er allerede nede på 40 prosent,
3) Antall bønder synker videre ned fordi de ikke for avsetning for produktene sine, eller får for dårlig betalt, det gjør det daglig. Gardsbruk blir liggende brakk, kulturlandskap gror igjen,
4) Næringsmiddelindustrien som foredler bondens varer forsvinner, fordi det ikke er etterspørsel etter varene og ikke råvarer tilgjengelig,
5) Andre arbeidsplasser i distriktene forsvinner fordi det blir færre kunder,
6) befolkningsnedgangen fortsetter og distriktene avfolkes,
7) Vi har ingen lokal matproduksjon igjen og er helt avhengig av import for å livnære oss,
8) Vi får en skikkelig internasjonal krise, verre enn pandemien, der alle land stopper eksport av mat, som gjør at vi mangler basisvarer.
Utopi? Svartmaling? Nei, mulig scenario, med klimakrise, krig, og pandemi her og nå. Landbruket er selve bærebjelken i distriktene. Det leverer ikke bare kulturlandskap og prospektkort med grønne jorder og beitende dyr, de leverer arbeidskraft til reiseliv og industri, varer og tjenester til hyttefolk og handler på den lokale butikken.
Hvorfor er ikke du og jeg mer opptatt av dette? Fordi vi kun får beskjed om at pris er det eneste vi skal bry oss om? Fordi vi ikke lenger har et forhold til landbruket og hvor maten kommer fra? Før så hadde alle slektninger med gård og skjønte sammenhengen. Vi er totalt frakoblet matens opprinnelse og ser ikke konsekvensene av våre egne handlinger.
I tillegg er deler av reiselivet og det offentlige heller ikke opptatt av dette. Veldig få kommunepolitikere ser disse langsiktige konsekvensene og gjør noe med det. Et unntak er Røros kommune, som har vedtatt at 50 prosent av maten kommunen kjøper inn skal være fra regionen.
Når dette temaet kommer opp, tenker mange: lokalmat = dyrt. En seiglivet myte. Ja, det er mange lokale spesialiteter av høg kvalitet som er, og skal være, høyt priset, men det finnes mange norske og lokale matvarer som ikke er dyrere. Når det gjelder poteter, gulrøtter, løk, kjøtt og flere andre varer koster det ikke mer å velge norsk framfor import.
Må vi ha en skikkelig krise før du, jeg og andre skjønner det store bildet?
Vil ha lokalmat ut av skyggen
– Dette startet egentlig i Lofoten med et matnettverk som ble etablert i 2007, sier prosjektleder Bjørg-Elin Kärn i «LoVe FOOD» til Vesteraalens Avis. Det er et nytt initiativ for å bedre vilkårene for lokalmatprodusenter. I Lofoten har satsing på lokalmat vært organisert, men i Vesterålen har man ikke hatt helt det samme
Maten er ikke lenger «bare» noe man finner på tallerkenen når man er sulten.
– Vi har et ønske om å stimulere til enda bedre vilkår for lokal matproduksjon, at folk ikke bare skal reise hit fordi det er fin natur her, men at de kommer for maten. Vi vil ha folk som drar på grunn av maten som destinasjon, og maten skal være en driver for hvorfor folk kommer hit i fremtida, sier Kärn.
LoVe FOOD tar nå det første skrittet på veien. Det begynner med kurs rettet mot lokale småskala mat- og drikkeprodusenter.
– Vi skal sammen gå gjennom alle trinnene i trappa fra gårdsbutikken til supermarkedet, sier hun.
Iver Denis-Petrie ved Quality Hotel Richard With, som er en av de tre Hadsel-bedriftene som har gått med i nettverket, mener prosjektet som nå er i gang er viktig.
– Vi er opptatt av at de lokale råvarene som produseres i Lofoten og Vesterålen har eksepsjonell kvalitet, og det vil vi løfte fram.
(Vesteraalens Avis)
Priser opp, volumet ned
– I en tid der alle har blitt mer prisbevisste er det gledelig å registrere at det fremdeles blir solgt lokalmat og drikke for nesten 12 milliarder i Norge. Det viser en klar betalingsvilje for norske lokale produkter, sier landbruks- og matminister Geir Pollestad.
Totalomsetningen for lokalmat og drikke har nådd 11,8 milliarder kroner, en økning på 15,1 prosent sammenliknet med fjoråret. Men samtidig har det vært en reduksjon i salgsvolumet omtrent på linje med den generelle trenden i dagligvarehandelen. Økningen i salgsverdi kommer hovedsakelig av prisstigning
(Kjøttbransjen)
Enorme prisforskjeller
Hvor mye dyrere er egentlig handlekurven hos supermarkeder som Meny og Spar? Hvordan påvirkes husholdningsbudsjettet av å kjøpe inn søndagsfrokosten på Joker? Nettavisen har pristestet en handlekurv på over 30 varer innen middagsprodukter, basisvarer, rengjøringsartikler, snacks og sjokolade. Kiwi er uten tvil billigst. Spar hadde flere tilbud, og kommer derfor bedre ut enn Meny.
Oppsummert viste pristesten:
– Joker er 257 kroner dyrere på sluttsummen enn Kiwi.
– Samme handlekurv hos Joker får et påslag på 19 prosent.
– Meny er dyrere enn Spar, og blir dermed dyreste supermarked.
Meny misliker at de er dyreste supermarked i testen.
– Vi skal være billigste og beste supermarked med størst utvalg, sesongens beste råvarer og hundrevis av ukentlige tilbud, sier Nina Horn Hynne, kommunikasjonssjef i Meny.
– Vi har siden i sommer hatt en fin utvikling. Folk verdsetter utvalg, ferskvarer, lokalmat, service og matinspirasjon, og gleder seg til å ta julehandelen sine hos oss.
– Vi opplever at priskonkurransen i dagligvaremarkedet er tøff, også innenfor nærbutikksegmentet, sier Anna Kappler, kommunikasjonssjef for Joker- og Spar-kjeden.
– Men våre butikker har et vesentlig lavere omsetningsnivå enn lavpriskjedene, og vi har dessverre ikke mulighet til å konkurrere like hardt på pris som dem på absolutt alle varer, sier hun.
Versting-pris til Bama
Juryen mener Bama må legge mer vekt på sitt samfunnsansvar for å sikre at gode, norske råvarer havner på kjøkkenbordene våre. Det vanket mye heder og ære for prisvinnerne under Matprisen 2023, men en av prisene var ikke like gjev å få. Bama gikk av med seieren «Årets utfordring», og fikk denne begrunnelsen fra juryen:
«Vi har et tradisjonelt selvbilde av oss i Norge som et selvforsynt folk som klorer oss fast her på tross av karrige fjell, sure vinder og kalde vintre. Virkeligheten er nok ikke så enkel og heller ikke så dyster. Landskapet er vakkert, det tempererte og subarktiske klimaet gir oss de mest smaksrike jordbær, poteter og epler når de er i sesong, mener vi, men selvforsynt er vi slett ikke …. Det er ingen grunn til at norske økologiske epler ikke skal selges som økologiske, at norske epler i sesong må konkurrere mot utenlandske, eller at tradisjonelle eplesorter skal skrotes for lisensierte nye. For å nevne ett eksempel.
Denne høstens jordbruksnyheter har vært preget av bønders fortvilelse over et grossistledd som ikke gir dem tilgang til markedet, som refuserer gode råvarer på grunn av skjønnhetsfeil, som gir en dårligere pris enn planlagt – og som gjør det vanskeligere for oss å finne norsk frukt og grønt i butikken. Dette betyr ikke å selge billigst mulig mat – for det vet vi er et nullsumspill som til slutt underminerer livsgrunnlaget vårt. Det felles samfunnsansvaret handler om å sikre at vi kan produsere mer mat som vi kan leve av her i landet og at denne maten når fram til alle de som bor her.»
Bama mener at den viktigste jobben deres i årene som kommer er å øke forbruket.
– Det handler blant annet om å utvikle norsk frukt med nye og riktige sorter, økt pakkekapasitet i sesong, og ikke minst et utvalg som forbrukerne vil ha. Vi skal bredde ut sortimentet i kategorien for drivhussalater og jobber med nye og spennende konsepter for gulrot. Vi er sikre på at jobben vi gjør i samarbeid med dyktige norske produsenter vil komme både folkehelsa og norsk landbruk til gode, sier sier Pia Gulbrandsen, i Bama til Bondebladet.
(Bondebladet)
Jakten på ur-ostene
Nylig ble Oste-VM 2023 avholdt i Trondheim. Totalt 260 dommere smakte seg frem blant 4705 oster, hvorav 293 norske. Til slutt var det blåmuggosten «Nidelven blå» fra Gangstad Gårdsysteri på Inderøy i Trøndelag som gikk av med seieren hos smaksdommerne.
Hva vi i en epoke har beskrevet som velsmakende, vil kunne endres i en annen. Smak er altså i dette perspektivet å betrakte som en del av vår kulturelle arv. Så hvordan har ostesmaken endret seg gjennom tidene?
Alt tyder på at det er ostene av skummet surmelk som er de eldste. Pultost og gamalost blir ansett som våre to ur-oster. I tillegg er de brune ostene av svært gammel dato.
Norges mest spiste brunost i dag, Gudbrandsdalsosten, tidfestes imidlertid til Solbråsetra i Gudbrandsdalen 1863. Anne Hovs glupe påfunn var å tilsette fløte i de sure ostene. Fløten gikk vanligvis til smørproduksjon, som var det fornemste av alle melkeproduktene, men på slutten av 1800-tallet fikk man dårlig betalt for fløten i Gudbrandsdalen. En feit brunost, G35, ble Annes løsning. I 1933 fikk Anne Hov, som da var 87 år gammel, overrakt Kongens fortjenestemedalje i sølv.
Kanskje var Gudbrandsdalsosten startpunktet for at nordmenns ostesmak endret seg fra salt og magert til søtt og fett, ikke fordi dette var helt nytt i Norge i 1863, men fordi Gudbrandsdalsosten bidro til å gjøre oster av søt melk mer tilgjengelige for det brede lag.
I løpet av 1900-tallet fjernet vi oss mer og mer fra det urgamle osteopphavet vårt.
Tall fra Statistisk sentralbyrå for årene 1906-1907 viste at osteforbruket var differensiert. Det ble skilt mellom mysost, geitost, primost, nøkkelost, sveitserost, fetost, pultost, gammelost og gaudaost. De fleste hadde brukt nesten alle disse osteslagene i løpet av året. Et lignende mønster kom fram av tallene fra SSBs forbruksundersøkelse i 1958.
Dagens forbrukstall viser at den gule osten, vanlig type, er mest brukte, og den vinner terreng. Syv av ti spiser slike oster ukentlig. Tre av ti foretrekker den vellagrede varianten. De gule ostene er aller mest populære i de yngre aldersgruppene. Fire av ti spiser brunost, geitost og mysost ukentlig. Forbruket av disse viser nedadgående tendenser og faller mest i smak hos de eldre.
Forskningsprosjektet Food Lessons mener det er all grunn til optimisme når det gjelder de gamle ostetradisjonene våre Det er en betydelig økende interesse for både lokalmat og håndverksprodukter, samt gamle teknikker, ingredienser og retter. I det hele tatt er det mye som tyder på at nordmenn har blitt mye mer stolte av sin egen matkultur.
Mye av dette skyldes at dyktige bønder og kokker har vært flinke til å utvikle og framsnakke vårt eget – og ikke minst vunnet drøssevis med priser og medaljer i internasjonale konkurranser. Med totalt 157 medaljer til norske håndverksoster under årets VM er det all grunn til å tro på en renessanse for de eldgamle ostene våre.
(forskning.no)