På forsommeren en gang møtte jeg Frode helt tilfeldig. Det naturlige ville være å dumpe borti ham på Gardermoen med vaffel i hånden, men denne gangen var det på den lokale byggevarebutikken. Jeg skulle ha jord, han trengte mosefjerner. Et par timer senere ringte han for å spørre om jeg kunne tenke meg å være en del av Salgslaget. Litt typisk Frode kanskje: Kort vei fra idé til handling.
Men for meg var Salgslaget, lokalmat og grossistledd litt gresk, noe jeg definitivt ikke hadde et forhold til. For meg handlet kortreist mat om veien fra tallerken til munn…
Så fikk jeg noen flashbacks til tidlig yrkeskarriere: Jeg har mange år bak meg i VG og Aftenposten, og de første årene jobbet jeg i VG-sporten. Heller ikke den gangen hadde jeg greie på det jeg drev med, men mine sjefer betraktet det som en fordel: Hvis du vet for mye om et fagfelt, er du ikke i stand til å stille de riktige og viktige spørsmålene. Eksperter har svar på alt, og ser ikke hva menigmann er opptatt av. De ser ikke skogen for bare trær.
Derfor takket jeg også ja til Frode og Salgslaget, og innbiller meg at jeg representerer den gjennomsnittlige forbruker. Når jeg om en snau måned setter jeg meg på flyet til Grüne Woche i Berlin sammen med veteraner i bransjen, aner jeg ikke hva som venter meg, men jeg håper å kunne formidle historier som kan være interessante for alle.
Jeg har noen måneder bak meg som ansvarlig for kommunikasjon i Salgslaget, og noen inntrykk har rukket å feste seg:
– Lokalmatprodusenter står opp tidlig og legger seg sent. De er på jobb 24/7, og lever og ånder for det som er et livsverk for de fleste.
– Jeg har lært at veien fra produsent til forbruker er broket, vanskelig og humpete, og utfordringene er mange.
– Jeg har fått et helt annet forhold til kvalitet, og et nyttårsforsett må være å bli bedre kjent med produkter fra produsenter av lokalmat og -drikke.
– I en tid med tøffere økonomi, høyere renter og drøye prisøkninger på det meste, forstår jeg hvorfor forbruker velger billig. Men jeg synes min venn Espen Nersveen, matskribent i DN, treffer spikeren på hodet når han skriver: «Hvorfor man gladelig kjøper smågodt til 169 kroner kiloen, men stusser over tilsvarende pris på et dyr som har blitt stelt med, matet, tatt vare på, slaktet, partert og fraktet til butikk er bare en av mange ting jeg aldri kommer til å forstå.»
– Og litt på siden av det hele blir jeg irritert, på grensen til opprørt, over alle pristester og dagligvarekjeder som slår seg på brystet over å «vinne» med en totalsum som er et par kroner lavere enn konkurrentene. Jeg mener fortsatt at et bedre slagord enn «vi gir oss aldri på pris» er «vi gir oss aldri på kvalitet».
Det er jul, og det er roligere dager for de fleste, men jeg vet også at mange av Salgslagets venner ikke kan hvile i romjulen. Til alle dere, og alle andre: Ta vare på den tiden dere får med familie og venner. Kos dere med ribbe, pinnekjøtt eller lutefisk produsert av leverandører med kjærlighet til faget. Og drikk gjerne norsk til maten, enten det er øl, akevitt, eplesider eller annet. God jul!
Pål B.