I hver journal vil vi ha en gjesteskribent, som enten er en av Salgslagets samarbeidspartnere eller en annen person som står lokal mat og drikke eller Salgslaget nær. Førstemann ut er vår samarbeidspartner Dagfinn Nordbø, kjent fra utallige kronikker i mange aviser og magasiner, mange av dem om mat og drikke, han er en av våre fremste forfatter innen humor og han opptrer jevnlig som vokalist med Det Norske Poesi & Satireorkester. Matinteresserte Dagfinn skrev denne kronikken i sin faste avis VG den 1. oktober 2019. Lenge før koronaen angrep oss, og mens vi fortsatt hadde dagligvarebutikkene som vår hovedarena for å kjøpe mat og drikke. Men allerede den gang så Dagfinn tegn på gledelige endringer, en utvikling som har akselerert i det året vi nå har bak oss.
Lavpriskjedene hjernevasker oss!
Dagligvarekongene bader i milliarder og ler hele veien til Sveits, mens vi er blitt fremmedgjort fra vår egen mat. Er det allerede for sent? Tenker Ola bare på pris? Ja dessverre, stort sett. Vi er blitt pris-zombier. Men i det siste har det vokst fram en bevegelse som går i en helt annen retning.
For tjue-tredve år siden fantes ikke lavprisbutikker i Norge. På slutten av åtti-tallet fikk vi RIMI og REMA 1000, som lanserte et helt nytt konsept innen norsk dagligvare: Ut med ferskvarer, ostedisk, fiskedisk og kjøttdisk. Ut med personlig service og hjelpsomme kjøpmenn som kunne sitt fag, og leverte varene gratis hvis du var gammel eller dårlig til beins. Inn med stablede pappkasser fulle av tørrvarer, brus og snacks, og frysedisker lange som et vondt år.
De første årene så REMA 1000 ut som en lagerhall, noe som ytterligere forsterket det ønskede etterlatte inntrykket av lave priser. Selv jobbet jeg i reklamebransjen på den tiden, og da vi fikk en ny lavpriskjede som kunde, startet den gørrkjedeligste delen av mitt profesjonelle liv. Kunden hadde absolutt ikke noe annet å si enn «Billig«. Det kan like gjerne avsløres at kunden var Prix, en ny bedrift i Forbrukersamvirket som da var blitt temmelig desperate etter å demme opp for konkurransen fra de andre lavpriskjedene.
Og hva er galt med lavpriskjeder? Egentlig er det jo en god ting. Folk kan spare inn på sine matbudsjetter. Mange sliter med å få endene til å møtes.
Problemet er derfor ikke at såkalte lavpriskjeder finnes, men man må se på hva de erstattet: Kjøpmenn med lokale kunder. Supermarkeder med stort utvalg og kompetent personale. Vi må også konstatere at de har overtatt hele bransjen: I dag er nemlig 70 % av alle våre dagligvarebutikker lavprishelveter med begrenset utvalg. Vi har dobbelt så mange butikker som Sverige, med halvparten av befolkningen. Mange av dem er så klaustrofobisk trange og knøttsmå at to personer ikke kan passere hverandre mellom hyllene.
Og hva slags kommunikasjon er det kjedene bedriver? Pris – og ikke noe annet. All den fantastiske og storslagent velsmakende maten, kjøttet, fisken, ostene, grønnsakene, frukten – absolutt alt kommuniseres gjennom ett enkelt aspekt – prisen. Prislappen i tilbudsavisene er gjerne større enn bildet av produktet. At lammet er vokst opp i fjæra i KystNorge og har en helt spesiell smak, forsvinner i alt prismaset. At eplene er fraktet fra Østerrike og sannsynligvis sprøytet langt mer enn norske epler, blir det ikke fortalt noe om. At torsken er oppdrett og ikke villfanget, står kanskje med bitteliten skrift på pakningen, og blir ikke lagt merke til på en travel handletur. Forbrukerne blir på denne måten ikke bare villedet om hva de kjøper, vi mister også kunnskap om hva som er de beste produktene.
Selv supermarkedene, som er stolte flaggskip med tanke på utvalg og kvalitet, tvinges av lavpriskjedene til å spille deres spill. Pris, pris, pris!
Resultatet er at vi altfor ofte velger feil. Folk blåser i at kjøttet kommer fra et land med tvilsomt rykte på dyrevelferd og svært høy antibiotikabruk – fordi det koster tredve kroner mindre pr. kilo. Så lenge prisaspektet er hovedkommunikasjonen, blir hele befolkningen opplært til å aldri bry seg om de virkelig essensielle egenskapene til en matvare. Det er intet mindre enn hjernevask, og kjedene svir av så mange titalls millioner i året på dette at det er soleklart at den hjernevasken virker.
Er det allerede for sent? Tenker Ola bare på pris? Ja dessverre, stort sett. Vi er blitt pris-zombier. Men i det siste har det vokst fram en bevegelse som går i en helt annen retning: Reko-ringer, der bøndene selger sine produkter direkte til kunden.
Norges Bonde- og Småbrukarlag forteller på sin nettside at «REKO betyr Rettferdig Konsum og er et handelsfenomen grunnlagt av Thomas Snellman i Finland i 2013. Salgsfenomenet har ingen mellomledd og produsenten får 100% av salgssummen.» Til dette er det bare én ting å si: Hurra!
I varmere land enn vårt har man alltid hatt de ukentlige markedene der lokale bønder selger maten direkte hele året, men her i Norge begynner dette nå virkelig å ta av. Så å si hele landet har nå tilgang til reko-ringer, og det blir flere for hver dag som går: Du bestiller på Facebook og betaler varen med vipps. Så henter du varene direkte fra produsenten til faste tidspunkt.
Enhver trend har sin mot-trend, og kanskje denne måten å handle på er en sunn reaksjon på det enerverende og fordummende prismaset som dundrer mot oss på alle kanter. Dagligvarekongene bader i milliarder og ler hele veien til Sveits, mens vi er blitt fremmedgjort fra vår egen mat. Men handler du fra bonden som selv har produsert varene, får du en helt annen feeling.
Jeg tror det er en følelse av tillit. Den trenger vi!
Dagfinn Nordbø
Satiriker, forfatter og samarbeidspartner i Salgslaget
Frode Kristensens kommentar:
Dagfinn avslutter med ordet «tillit», et svært sentralt og viktig ord for utviklingen av lokal mat og drikke. Og det er forsket mye på den tilliten folk har til det man kjøper direkte fra produsenten og snakker med henne eller ham personlig i forhold til å handle i en butikk. Og det er store forskjeller. Selvbetjente supermarkeder tok for mange år siden over for den handelen som til da hadde foregått på bondegårder, hos slakteren, i fiskebutikken eller på brygga, på grønnsakstorget osv. Nå vil mange av oss «tilbake» til de spesielle produktene som har en historie og som innfrir forventningene til handle- og spiseopplevelse. Jo nærmere bonden og bondegården eller fiskeren og fiskebrygga vi er, jo mer stoler vi på produktet og desto mer er vi villig til å betale. Og da går alle pengene til produsenten selv.
Dette fenomenet heter «opplevelsesbasert tillit».