Fra å være en liten gruppe litt «originale nisjeprodusenter» for 25 år siden, er produsentene av
lokalmat og -drikke nå blitt en etablert, respektert og viktig del av det norske matlandskapet. De
fyller markeder og festivaler, lokale butikkhyller, kjedebutikker og menyer. Og ikke minst mager og
hjerter. For stadig flere forbrukere forstår kvalitet og setter bokstavelig talt pris på håndverk med
ærlig mat og drikke som har historie og identitet.
Nå går vi inn i en ny fase, med myndighetenes mål om å doble omsetningen av lokal mat og drikke
innen 2035. Det kan fort bli en diskusjon om hvem som måler hva, hvor og hvordan. Men uansett må
blikket samtidig løftes vekk fra tall og vekst til å spørre: Hvordan skape et markedssystem der flere
kan lykkes – på sine egne premisser? Produsentene må her stå i sentrum og selv få si hva som skal til
for å lykkes. Det er allerede gjort mange undersøkelser og utredninger, vi har mer enn nok
underlagsmateriale, og nye utvalg nå vil bare bremse utviklingen snarere enn få den på rett spor. Vi
trenger action!
Lokal mat og drikke er mer enn kilo, liter og kroner. Det er mennesker, steder, historier, bærekraft og
verdiskaping – lokalt og nasjonalt. Ikke alle produsenter ønsker å bli større og utvide sitt marked,
men forbli liten og personlig. Markedet endres, forbrukerne er nysgjerrige, men også prisbevisste. Og
matkunnskapen øker. Det selges lokal mat og drikke i gårdsbutikker, spesialforretninger, dagligvare,
til restauranter og reiseliv – lokalt, regionalt og nasjonalt. Men det er krevende å navigere riktig inn i
markedet – og ikke minst å bli der. Produsentene må håndtere produktutvikling, matsikkerhet,
merking, priskalkulering, distribusjon, regelverk, kundepleie, kommunikasjon og de skal stå i butikk
og på markeder. Og samtidig produsere mat og drikke av høy kvalitet. Akkurat det kan de, men hva
med alt det andre? Produsentene står på, strekker seg til det ytterste og leverer med lidenskap, men
mange etterlyser bedre tilgang til relevant kompetanse innen økonomi, logistikk og markedsarbeid.
Produsentenes mangfoldighet må anerkjennes, og politikere og virkemiddelapparat må skape
rammevilkår som gir dem rom for ulike strategier og ambisjoner.
Heldigvis er det flere lyspunkter. Samarbeidet mellom produsenter og restauranter, butikker, kjeder
og reiselivet øker. Og vi ser en ny generasjon forbrukere som verdsetter håndverk og gjerne betaler
litt mer for ekte varer med tydelig opphav. Dette må vi spille videre på.
Det snakkes mye om vekst, men lite om lønnsomhet. Mange produsenter går i null eller har
deltidsjobber i tillegg for å få endene til å møtes. Det er ikke bærekraftig. En levedyktig
lokalmatsektor må gi lønnsomhet for produsentene – ikke bare for grossister og handel. Dette må vi
både forstå og det må snakkes mer om priser, marginer og forretningsmodeller – og mindre om
produsentenes dugnadsånd og lidenskap.
Lokalmatnæringen trenger et merkantilt løft. Produsentene må få tilgang på erfaringsbasert
opplæring og praktiske verktøy som gjør dem i stand til å ta bedre beslutninger, drive smartere og stå
tryggere i markedet. Samtidig må det tas på alvor at næringen har vekstpotensial, sysselsettingsevne
og kulturell verdi. Dette krever investeringer, forutsigbare rammer og et virkemiddelapparat som
faktisk forstår produsentenes virkelighet.
Salgslaget tilbyr ulike kurs og relaterte tjenester på de viktigste merkantile fagområdene
Vi har kunnskapen, ressursene og interessen. Nå trengs en samlet strategi som ikke bare handler om
å doble omsetningen, men også om å forsterke det som virker – og endre det som ikke virker.
Erfaringsbasert kompetanseutvikling for produsentene er et nøkkelord i dette.
Kreftene må samles nå. Det må etableres et system som gjør lokal mat og drikke til et strategisk
satsingsområde, gjør det enklere å være produsent – og mer attraktivt for dem å satse. Lokal mat og
drikke må ikke bare være fine innslag på festivaler, i butikkampanjer og i festtaler. Produsentene er –
og må være – den viktigste drivkraften i veksten.
Det fortjener produsentene. Og det fortjener lokalmat-Norge.
Denne kronikken er også publisert i Nationen