Denne kronikken ble først publisert i Nationen 5. oktober 2024
For at lokale produsenter av mat og drikke skal kunne konkurrere, må de gis tilgang til kompetanse som er tilpasset deres behov.
Lokale produsenter har de siste årene opplevd et økende behov for tilpasset kompetanse, som en følge av trender, teknologiutvikling og endrede markedskrav. Dette krever bedre kommersiell innsikt.
En nylig publisert rapport fra Oxford Research Norge om kompetansebehov og -tilbud for lokale produsenter kartlegger hvordan dagens offentlige tilbud til produsentene står i forhold til deres behov, og rapporten trekker fram flere kritiske utfordringer i denne sammenhengen.
Hovedkonklusjonen er at dagens offentlige kompetansetilbud ikke møter de lokale produsentenes behov. Rapporten er derfor et viktig dokument i diskusjonen om å doble salget av lokal mat og drikke, og det forbauser meg at rapporten derfor ikke får mer oppmerksomhet og omtale. Jeg skal her trekke fram noen sentrale poeng.
Rapporten påpeker at lokale produsenter står overfor et betydelig kompetansegap, som et resultat av en raskt skiftende matbransje, der også de må tilpasse seg nye krav for å forbli konkurransedyktige.
En av de største utfordringene produsentene står overfor, er markedsarbeidet i vid forstand. Produktkvaliteten er høy, men mange produsenter mangler tilstrekkelig kompetanse til å kommunisere og utnytte dette effektivt.
Rapporten fremhever at det er en betydelig etterspørsel etter opplæring innen markedsføring, organisering av drift, priskalkulasjon, bærekraft, bruk av sosiale medier og e-handel. Det vises til at dagens offentlige kompetansetilbud mangler fokus på, og ikke er et tilstrekkelig tilbud innen kommersielle fagområder.
Her kan jeg selvfølgelig ikke unnlate å nevne at Salgslaget AS i sin tid ble etablert nettopp for å dekke dette behovet, som vi så, men vi er altså ikke en del av det offentlige tilbudet.
En utfordring på de kommersielle områdene er ifølge rapporten at mange rådgivere og veiledere ikke har nødvendig henvisningskompetanse og detaljkunnskap om forholdene og krav i ulike salgskanaler. Dette gjør at produsentene heller ikke får nødvendig kunnskap, som igjen kan gå ut over lønnsomheten.
En annen viktig konklusjon er lokale produsenters møte med bærekraft som et konkurransefortrinn og en kjernefaktor som påvirker forbrukerens valg. Rapporten anbefaler derfor at kompetansetilbudet inkluderer miljøvennlig produksjon, sirkulær økonomi og avfallsreduksjon.
Det er også behov for mer informasjon om hvordan produsenter kan kommunisere sine bærekraftstiltak utad for å øke omdømme og salg.
Det er alvorlig når rapporten viser at dagens kurs og programmer ikke møter produsentenes behov verken i antall eller innhold. Og mye av tilbudet oppleves i tillegg som for generelt og lite tilpasset produsentenes reelle utfordringer. Opplæringstilbudet må derfor bli mer målrettet og tilpasset lokale og spesifikke forhold.
Rapporten peker også på behovet for bedre samhandling mellom ulike aktører. Lokale produsenter kan ha mye å lære av hverandre, men det er få arenaer for erfaringsutveksling. En sterkere nettverksstruktur vil bidra til å styrke produsentenes kompetanse og konkurransekraft. Det vil også samarbeid med seriøse aktører som kan bistå produsentene med markedsarbeid og logistikk – uten å ta en urimelig stor del av fortjenesten.
For at lokale produsenter skal kunne konkurrere må de altså gis tilgang til kompetanse som er tilpasset deres behov. Dette innebærer ikke bare produksjonsopplæring, men også økt forståelse for kommersielle fagområder.
Rapporten viser tydelig at det er et gap mellom hva produsentene trenger og hva de får gjennom det offentlige, og det fremheves viktigheten av å justere kompetansetilbudet for å utvikle og sikre en fremtidsrettet, konkurransedyktig, bærekraftig og voksende sektor for lokal mat og drikke.
Kanskje kan det offentlige samarbeide med private kompetansetilbydere – til produsentenes beste.
